Her ønsker jeg å dele min historie med dere.
Selvtillit er et vært individets tiltro til sin evne til å prestere. Det kan handle om arbeid, skole eller sosiale sammenhenger. Selvtillit kan variere fra dag til dag og kan endres gjennom bekreftelse utenfra, eller også endres under for eksempel alkoholpåvirkning. Flere har nok hørt uttrykket "man viser sitt sanne jeg i en beruset tilstand." Selvtilliten kan trenes opp. Mange forveksler begrepet med selvfølse. Selvtillit og selvfølelsen er to momenter som ikke er det samme. En person kan ha god selvtillit i f.eks skolesammenheng, ulike aktiviteter og lignende, men selvfølelsen og synet på seg selv som person kan være på bånn. Selvfølelse er å akseptere seg selv som den en er, og være bevisst sin egen verdi. Lav selvfølelse kan blant annet gjenkjennes som usikkerhet, selvkritikk og skyldfølelse.
Fra jeg var liten har jeg hatt et blandet selvbilde og selvtillitt. Jeg har hatt stor selvtillitt i aktiviteter som jeg har prestert godt i. Blant annet musikaler, dans, skuespill, piano og musikk generellt. I motsettning til dette har jeg hatt en selvfølelse som har vært skremmende lav. Har gjennom årene hatet mitt eget selvbilde og vært usikker på om jeg er bra nok. Har opplevd sterk mobbing på det psykiske planet og det henger igjen den dagen i dag. Det er utrolig hvor mye mobbing har å si for en persons fremtidsliv. En kan bli alvorlig berørt av ulike hendelser for livet. Jeg har valgt å strate livet på nytt flere ganger i mitt liv og har ved flere anledniger følt at mørket er truende nært. Det er ingen hyggelig følelse og høre negative bemerkninger om en selv fra morgen til kveld av personer som ikke har lært deg å kjenne. Personlig synes jeg det er vitkig å ha et godt selvbilde og synes det er en vensentlig del i å utvikle seg i en positiv retning. Selvom jeg har opplevd mye vondt gjennom årene har jeg hatt noen få personer i livet mitt som har gitt meg gnisten tilbake. Dere vet hvem dere er og jeg er takknemelig.
Fra jeg var 7 år ble jeg daglig mobbet frem til 10årsalderen. I denne perioden var det en enkeltperson som som stod for mobbingen. Jeg var liten og utstrålte vel ikke akkuratt "jeg er tøff." Kanksje jeg var et såkalt lett bytte? hvem vet, det vil jeg nok aldri få et klokt svar på. Jeg ble fysisk og psykisk mobbet i form av stygge ord, dytting, innstengt i skap og utestengt. Som årene gikk spredte dette seg videre blandt medelevene i klassen og jentene dannet gjenger og fryste meg ut som jeg skulle vært et monster. Eneste såkalte vennen jeg hadde var en klassenes populære jente som ville være venn med meg. Desverre viste det seg over tid at denne jenta kun ville være venn med meg for å hevde seg for de andre i klassen om hvor fantastisk hun var. Dette viste seg i flere situasjoner hvor hun utstrålte tydelig at vi er ikke ekte venner selvom jeg sier vi er det. Da årene gikk flyttet mobberen og jeg trodde marerittet endelig var over. Desverre tok jeg feil. Utfrysningen ble stadig verre og jeg ble ofte hjemme fra skolen fordi jeg ikke orket å møte flere ord slengt etter meg. Det høres nok klisje ut, men det var kjærligheten ovenfor musikk som gav meg et smil om munnen. I tillegg hadde jeg min herlige mormor som gav meg mye latter på fritiden. Hun var et herlig menneske og jeg savner virkelig min store støttespiller ♥
Mormor var den eneste som visste om min ekte hverdag fra jeg var 7-14 år. Hun lovet å holde det mellom oss og løftet ble holdt. I senere tid har jeg fortalt om mitt psykiske liv (erfaringene fra mobbingen) til kjæreste, bestevenninne og 2-3 kompiser som har gjennomgått lignende saker i barndommen. Ellers kan man vel si at dere lesere får debyen av Kristina Svenssons erfaringer med mobbing og selvfølelse. Selv den dag i dag får jeg enkelte bemerkninger av "venner" som får meg til å være mer oppmerksom på hvem jeg kan se på som venner og kun bekjente.
Det er nok mange som kan kjenne seg igjen i et mobbeoffers hverdag og noe av det jeg kan formidle videre til dere er at dere må ikke gi opp. Jeg skulle vært sterk nok til å tørre å si i fra, lærere burde vært mer oppmerksomme og hvis dere er i en vanskelig situasjon, så prøv deres beste for å få hjelp av noen dere stoler på. Hvis dere ikke sier i fra kan dere være utsatt for mobbing i mange år. År som kunne vært uten mobbing. Til dere som observerer mobbing oppfordrer jeg dere til å stå frem og hjelpe de som blir behandlet på en dårlig måte. Dere er like medskyldige ved kun å se på. Tenk på at dere kan hjelpe et annet menneske som ikke tør å stå opp for seg selv i en situasjon. Hvis mange nok sier i fra og står samme er sjansene større for at mobbingen avtar. Mobberne blir svakere uten publikum.
Selv går jeg 3.året som allmennlærer og jeg jobber ekstra hardt for å se slike hendelser. Det er ikke lett, men man må i det minste prøve. Jo mer egasjert man er som lærer for å skape et godt miljø blandt medelever jo bedre blir utfallet.
Selvføelsen min er midt på treet grunnet mye mobbing gjennom livet så langt, i tillegg til en svært krevende om omfattende helsehistorie. Dette er mye av grunnen til at jeg jobber ektra hardt med utdannelse, dekorasjon av kaker/baking genrellt, låtskriving, ulike skuespilloppdrag og kunst. Dette er for å vise frem hvem jeg er som person. Jeg er ikke den lille jenta som alltid ble trokket på og som folk så null verdi i. Jeg skal hjelpe denne jenta videre og vise frem hvem denne jenta egentlig er. Jeg kan med god samvittighet si at jeg er en ung kvinne som har ulike talenter og har kommet et steg foran de som trokket på meg. Med et glimt i øyet kan jeg røpe at flere av mine såkalte "venner" står fast på livets vei med null utdannelse og lignende. Noen kaller det vel karma? Ikke vet jeg. Ønsker dem lykke til i livet og kanskje de en dag opner øynene og får et nytt syn på hvordan man skal behandle medmennesker.
Selv en mørk fortid kan bli en lys og herlig fremtid. Hold fokus og smil til verden, så vil store deler av den smile tilbake. Sammen kan vi sette en stopper for mobbing i skole, jobb og andre sosialsamenhenger. Bry deg!
